Om meg &Podcasten

Hei og hopp,


Jeg har så enormt troen på at vi har det best og gjør det best når livene og valgene vi tar får inspirasjon fra lidenskap og verdier - heller enn press, forventninger, trygghet, å skulle passe inn, hva som er rasjonelt, eller enkelt.


Jeg ønsker å inspirere mennesker som kjenner på at det de gjør føles feil ut, til heller å satse på det de faktisk brenner for, uansett hva andre måtte tenke, gjøre, si eller mene.


For noen vil det være å satse på en spesiell karriere, mens det for andre vil være å ha mer tid sammen med familien. Hva som er rett for deg er det kun du som vet :) 


Jeg har lyst til å motivere flere til å finne og gå sin egen vei i livet. Spesielt i Norge og 2020 hvor skjermer og medier påfører oss press og forventninger til alle døgnets tider. Konformitet - det å ønske å passe inn og være lik folk rundt seg - preger i stor grad vanene og valgene våre. Hvis du er helt ærlig med deg selv, så vet du innerst inne at det gjelder deg også. Det gjelder i alle fall også meg.


Hva er det egentlig du vil da?


Hva om du kunne gjøre nettopp det? Hadde du ikke da følt på en liten lettelse? Hva om maska, kostymet og skjoldet vi bærer rundt på kunne støvet bort og blitt til et fjernt minne?


Ved å inspirere flere til å ha troen på seg selv og sine egne ideer, ønsker jeg å bidra til at flere får oppleve følelsen av ekte lidenskap. Det tror jeg også vil føre til mange nye tanker, løsninger og ikke minst fantastisk og nødvendig innovasjon. Vi blir kreative og mer avslappet når vi har det bra og får frihet til å gjøre det vi vil. Å følge lidenskapen sin er altså bra for både deg og  samfunnet. 


Jeg har alltid kjent på usikkerhet rundt det å skulle passe inn eller gjøre min egen greie. Jeg har nok gjort litt av begge deler, men kjent på at jeg har hatt det best når jeg har stolt på meg selv og verdiene mine. 



Ideen rundt det å lage podcast dukket opp da jeg selv sto ved et veiskille. Jeg kjente mer og mer på at retningen jeg hadde valgt ikke var i tråd med verdiene mine. I denne tiden fant jeg inspirasjon fra mennesker som har stått på, prøvd, feilet, lært og nådd målene sine. Akkurat som menneskene jeg snakker med i Podcasten min.


Poenget er mitt er så enkelt og vanskelig som: 


Lær deg å eie historien din <3


"Utrolig gøy å høre om bakgrunnen for podcasten og dine tanker om å velge retning i tråd med verdier. Jeg er så enig!!"


- Elisabeth Nissen Eide - Head of Sustainability & Compliance - Atea


Min historie

Jeg er en 33 år (87-modell) gammel attpåklatt, fra Stavanger, har 3 pratsomme og sprudlende eldre søstre som alle slekter på mamma og pappa.... Jeg har alltid blitt oppfordret til å være meg selv og ta egne valg, samtidig som familien min aldri har vært redde for å utfordre og komme med innspill når jeg har gjort noe litt utenfor norm. Hete diskusjoner har tidvis preget middagsbordet, så det var bare å avbryte for å få sin plass. Jeg ble ganske voksen før jeg skjønte at det ikke var sånn i alle familier. Det har nok gjort meg hardfør og fremoverlent, på godt og vondt. Mamma og pappa var alltid opptatt av at det å heve stemmen reduserte kredibiliteten til det jeg sa. Det har jeg etterhvert forstått bedre og bedre og er noe av det viseste jeg har lært. Prat og vær saklig - unngå kjefting og skriking. Det handler jo faktisk om adrenalin og evnen til å tenke rasjonelt. Foreldre er ikke dumme gitt. Vi lærte tidlig at det var greit å bli sinte og trenge en pause, men vi måtte alltid ut og snakke oss gjennom det som hadde skjedd. Langsinte var vi vel derfor aldri - som jeg kan huske i det minste.


Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. 


Jeg har alltid hatt venner jeg har stolt på og som jeg har satt stor pris på. Samtidig har jeg siden barneskolen gledet meg til ungdomsskolen, videregående, studietiden, jobblivet - og den dagen jeg virkelig skulle kunne slappe av og bli respektert for den jeg er. Livet mitt har vært preget av å kjempe kamper for dem som ikke kan eller makter å stå opp for seg selv. Enten det har handlet om baksnakking, mobbing, hets, fremmedfrykt, dårlige kår, urettferdighet, eller forskjellsbehandling. Det har alltid fått innvollene mine til å knyte seg i frustrasjon og sinne. Tidvis har jeg stått støtt i kampene, andre ganger har det gått ut over selvtilliten, energinivået og involverte relasjoner.


Remember to take care of yourself.

You cannot pour from an empty cup. 


Hvordan man kjemper de kampene vi selv står for har visst veldig mye å si. Som barn konkluderte jeg med at det å virke urørbar var en styrke. Jeg lurte til og med Mamma og Pappa - som trodde at jeg ikke ble påvirket av å sette barn, som var 7 år eldre enn meg selv, på plass i skolegården. Jeg var direkte, ærlig og hardfør. Jeg lot som at alt prellet av meg, for kampen var viktigere enn meg. 


Nothing can harm you more than your thoughts unguarded.


Sånn burde det ikke være. Samtidig er jeg stolt over det jeg gjorde. Det hadde nok vært bedre om jeg var litt mer i kontakt med følelsene mine på den tiden og delte til venner eller familie om det som var vanskelig. Det gjelder alle i alle aldre som skal stå opp for noe de synes er viktig. Vi er alle sårbare og trenger folk rundt oss når livet herjer og byr på utfordringer. Dessverre er det vanskelig for dem rundt å forstå at du trenger støtte, med mindre du tør å være sårbar og åpne deg opp om det som er utfordrende. Mennesker er ikke tankelesere. Det å ytre sine behov kan føles unaturlig, kravstort, ubehagelig og mye mer. Mange sier det ikke er for dem, samtidig som de er tydelig skuffet over mennesker rundt dem som ikke dekker behovene deres. Jeg gjentar derfor! Ingen vil dekke behovene dine med mindre du tydelig kommuniserer hva de er og ber om spesifikk hjelp. Vi er ulike og alle har ulike behov, så det er umulig å vite. Jeg lærte først i en alder av 31 år å kommunisere behovene mine og ser hvor mye lettere livet kunne ha vært dersom jeg hadde fortalt i stedet for å anta at folk forstår. Nå ser jeg hvor viktig det er å ha noen å snakke med og lene seg på. Noen jeg kan stole på og som heier på meg. For meg har mamma alltid vært der for meg og nå ser jeg hvordan jeg burde ha brukt henne gjennom vanskelige tider. Vi var veldig nære da jeg bodde hjemme, men så snart jeg flyttet hjemmefra var jeg stolt og tenkte at jeg var tøff som ikke trengte mamma lengre. Vi snakket jo sammen innimellom, men jeg spurte nok ikke om råd relatert til det jeg virkelig synes var utfordrende i livet. Spesielt i situasjoner hvor jeg fryktet det jeg visste at hun kom til å si, følte jeg det var lettere å la være. Nå har jeg funnet meg en heiagjeng jeg kan snakke med og som kan gi meg gode råd. Hvem i livet ditt kan du snakke med? Vi trenger alle støtte, uansett hvem vi er.


An idea that is put into action is more important

than an idea that exists only as an idea.


Jeg har en drøm om et samfunn hvor alle tør å være den de virkelig er. Det handler om folk som går foran og er gode rollemodeller, samtidig som det handler om aksept for ulikheter. Det handler om å være nysgjerrig på andre mennesker som er ulike oss selv. Det handler om å invitere og inkludere. Det handler om å bli kjent. Det handler om å sette grenser og ta valg i tråd med egne verdier. Det handler om å tørre å si imot når du er uenig i det andre sier. Det handler om aksept og forståelse for at andre mener og ønsker noe annet enn deg selv. Det handler om å møte folk med respekt og forståelse. Det handler om å se hvordan alle mennesker styres av å få egne behov dekket mer enn noe annet. Det handler om ansvar for seg selv, sine egne handlinger og sitt eget språk. 


Never regret being a good person to the wrong people.

Your behavior says everything about you, and their behavior says enough about them.


Det er først de seneste årene jeg virkelig har forstått hvor skadet man blir av å ikke ta inn over seg alle følelsene man møter på når man kjemper kamper. Siden jeg lot som at alt var bra, er det fremdeles i dag mennesker som trigger frem de samme følelsene; sinne, frustrasjon, usikkerhet og dømmende tanker. Jeg skal ærlig innrømme at jeg helst skulle vært foruten mennesker som får meg til å føle meg på den måten, men der er vi ikke. Da er det viktig at jeg er sterk, modig, ærlig, åpen og har et støtteapparat jeg kan lene meg på - mens jeg står opp mot, og prøver å eliminere disse tendensene fra samfunnet. Mye av det handler om hvordan jeg står i situasjoner og om hvordan jeg forteller historien til meg selv i etterkant. Hvilke sannheter lar jeg sette seg på hjernebarken om den jeg er.


There is no enemy outside our soul.

The real enemies live inside us; Anger, ego, greed and hate.


Jeg tror aldri noen har oppfattet meg som usikker og følsom, men det har jeg altså vært. Rettferdighetssansen min ble tidlig utfordret og da var det ingen vei tilbake. Det som kanskje har vært mest utfordrende med en så sterk rettferdighetssans er at man kommer i konflikter internt i gjenger. Gjengmentalitet har derfor aldri passet meg. Det at folk har så stor tilhørighet til en gjeng at de ikke tør å være seg selv, eller gjøre eller si noe som kan være i strid med det gjengen står for.


Don't take revenge. Let Karma do the work. 


Det har jeg et inntrykk av fører til økt baksnakking, mobbing, oss-mot-dem tankegang, rett-galt tankegang, motepress, forventningspress, usikkerhet, ensomhet, angst og depresjon. Selv ser jeg at jeg har hatt det best med meg selv i perioder hvor jeg har hatt en bestevenn og noen nære venner som jeg virkelig har kunnet være meg selv rundt. Gjerne som en del av en større gjeng hvor man også føler det er greit å være litt annerledes og ytre det man faktisk tenker. Hvor debatt har vært greit og helt ufarlig. Jeg har i noen gjenger oppdaget samhold rundt det å baksnakke andre som ikke er "like bra" som dem selv. Kanskje er det av samme grunn som at vi alltid går til samtaler om det dårlige været - som kanskje ikke har vært så ille. Når vi ikke har noe annet å snakke om, så er det så enkelt å plukke opp noe negativt og spesielt en klein historie om noen andre. Dette har jeg spesielt opplevd på en del skoler, universiteter, klubber eller organisasjoner med stort fokus på å tilhørighet rundt spesifikke holdninger eller meninger.


Weak people revenge. Strong people forgive. Intelligent  people Ignore.


Kan vi ikke bli enige om å snakke positivt om andre mennesker? Dra frem det som er bra. Jeg er ikke perfekt og kjenner ingen andre heller som er det. La oss være litt rause mot oss selv og andre. Hva med å heller le litt av våre egne feilsteg og flauser enn å underholde på andres bekostning? 


Btw, jeg er personlighetstype ENTP eller Enneagrammet 7, med 8'er vinge, dersom noen synes sånt er gøy :) Jeg trives bedre med en-til-en samtaler og små grupper enn store grupper. Kanskje ikke veldig overraskende!?



Smil til livet og livet smiler til deg.


Over til studier og jobb, så har jeg gått på friluftsliv folkehøyskole i Valdres, studert 4 år i Trondheim (åpne emner realfag på NTNU & Økonomi & Administrasjon på BI), vært på utveksling 1/2 år i Mannheim i Tyskland, jobbet som servitør og studert tysk og økonomi i Hamburg og Kiel, studert og jobbet 4,5 år i Brussel (Master of Science in Management Science med spesialisering innen bærekraft og prosjektledelse ved VUB, internship som forretningsanalyst, og Management Consultant innen skatt og teknologi), samt jobbet som logistikksjef, og prosessutvikler innen HR og lønn etter jeg flyttet tilbake til Oslo i 2016. 


Ved siden av studiene i Trondheim bodde jeg så og si på Studenter Samfundet. Jeg fikk prøvd meg som servitør, kafeansvarlig, billett medarbeider og Økonomi Ansvarlig både på huset og under UKA. 


Jeg elsket Samfundet. Det var folk av alle slag der. Alle hang med alle. Det var harmoni, morro, lek og samhold. Helt perfekt spør du meg!


UKA og BI opplevde jeg som mer utfordrende. Jeg passet ikke inn. På UKA fordi jeg gikk på BI og på BI fordi jeg hang på Samfundet. Etter å ha gått et år på NTNU møtte ei venninne meg med kommentaren "Jeg visste ikke at du var en sånn", da jeg fortalte at jeg skulle gå på BI. Aitch! Den svei! Og den svei lenge. 


Jeg endte opp med å unnskylde meg for at jeg gikk på BI, for jeg var jo egentlig ikke en sånn. Det hjalp ikke at jeg møtte på flere som delte synet om at folk som studerte andre plasser enn på Gløshaugen ikke var like bra som dem. Det var en etablert sannhet om at alle selvfølgelig ville ha valgt å gå på Gløshaugen dersom de hadde valgmuligheten. For å gå under radaren endte jeg opp med å snakke minst mulig om hvor og hva jeg studerte. Hva om noen skulle gjennomskue meg og se hvem jeg egentlig var..... Jeg tror det var mitt vanskeligste samtaletema på den tiden. En enorm skam. 


Jeg fortalte ved en anledning en hvit løgn om at jeg egentlig skulle ha startet på byggingeniør, men at jeg etter eksamensperioden på NTNU var usikker på om jeg ønsket å studere så tung matte og fysikk. Og at det da passet veldig bra med et år på BI for å finne ut av hva jeg ønsket. Deler av det var sant - bare at jeg ikke hadde kommet inn på noe studie i Trondheim og var fast bestemt på at jeg ønsket å studere i Trondheim og ingen annen plass. Jeg anbefaler kanskje ingen å være så fast bestemt på hvilken by man skal studere i - det skaper jo ikke akkurat mye fleksibilitet. 


Jeg fant heldigvis flere kjekke mennesker under UKA og på BI - som jeg følte meg vel med og som jeg kunne henge med, uten å føle meg liten og teit. Misforstå meg ikke. Jeg møtte på MANGE flotte mennesker i Trondheim og stort sett hadde jeg det kjempebra. Jeg brukte bare uheldigvis også tid på å snike meg unna eller gjemte meg under masker og skjold for å passe inn. Det var mega ubehagelig. 


Takk gud for BI sier jeg bare. Et år ble til tre og studiene var både spennende, lærerike og riktige for meg. Hadde jeg ikke gått på BI, med så mange partneruniversiteter, ville jeg nok heller aldri dratt på utveksling. For etter en tur på festival i Belgia, hvor jeg møtte en Nordmann som hadde bodd både her og der, fant jeg ut at jeg MÅTTE på utveksling. Det var bare det at fristen hadde gått ut et halvt år i forveien. Jeg søkte allikevel og 3 dager etter hadde det løst seg. Haha, på det tidspunktet hadde jeg ikke rukket å fortelle til noen at jeg hadde søkt enda. Jeg kan jo forstå at mamma og pappa har blitt overrasket en del ganger - for ting skjer ofte fort og spontant når jeg blir gira.  Siden BI hadde føltes som et stort nederlag, ble det en lettelse å flytte til utlandet hvor ingen kunne dømme meg. 


Jeg ønsker å eie og være stolt over historien min. For med tiden har jeg erfart at alt som skjer fører med seg mye bra, enten i form av at man lærer gjennom utfordringene man møter, eller ved at man der og da får gode opplevelser. I dag er jeg takknemlig for mulighetene BI gir så mange mennesker som meg. Siden jeg aldri visste hva jeg ønsket å gjøre med livet etter videregående, synes jeg det var umulig å finne motivasjon til å jobbe for toppkarakterer. Jeg var aktiv i timene, tok ting lett og leste som regel ikke så mye til prøver. Jeg hadde derfor et helt greit snitt, typ noen 3'ere, noen 4'ere, noen 5'ere og et par 6'ere. Den norske skolemodellen passet meg aldri helt. Jeg fikk 3 i tysk på videregående og hatet det - etter 6 mnd i Hamburg var jeg flytende. Jeg lærer av prosjekter, samarbeid, prat, variasjon, og å løse oppgaver. Med mindre jeg kunne diskutere aktivt i timen ble jeg utålmodig, så det har vel ikke gått en eneste skoletime, forelesning, møte eller foredrag hvor jeg ikke har rukket opp hånda eller deltatt aktivt. Noen lærere, forelesere, ledere og kollegaer har likt det, andre ikke...


Jeg var nok tidvis stor i kjeften og glad i å diskutere - mye for å slippe å sitte å lytte en hel time. Noen ganger tok jeg på meg rollen å sette på plass gutta som bråket på bakerste rad. Eller å kjefte på folk som gjorde hærverk. Mange av jentene hang seg på og synes det var kult. Jeg ble irritert og forsto aldri greia. Hvis noen gjorde noe for å være kul, gjorde jeg ofte det motsatte. Mulig det var et resonnement bak, ikke husker jeg. Å la være å røyke hasj var nok et godt valg, å ikke se Star Wars gav kanskje mindre mening!? 


Haha, jeg skulle gjerne likt å vite hva folk egentlig tenkte om meg som barn, tenåring og ung voksen. Enkel var jeg nok ikke. I senere tid har jeg funnet ut at jeg er en Questioner (les mer her som drives av indre motivasjon ved at jeg stiller spørsmålstegn ved alle valg jeg har. Dersom jeg synes det gir mening, gjør jeg det gladelig, hvis ikke, må jeg virkelig jobbe med meg selv for å få det gjort. Som barn kunne jeg nok hatt behov for noen som forklarte meg litt oftere hvorfor jeg skulle/ burde/ måtte gjøre ting jeg ikke så meningen med - som å pugge (grammatikk). Jeg håper å se mer av ulike former for undervisning som motiverer alle barn og ikke bare noen.


Det å innrømme at jeg ikke hadde så gode karakterer er noe jeg nettopp har klart. Det er noe jeg i 14- år har benektet for meg selv og ovenfor andre. På studiene jobbet jeg nok derfor ekstra hardt for å komme meg dit jeg ønsket. Det var første gangen jeg hadde grunner til å jobbe hardt - det å måtte ha et B-snitt for å dra på utveksling var også en enorm motivator. For meg er det ikke nok å skulle ha gode karakterer eller gjøre noe bare fordi.


På masteren fant jeg ut at det først var når jeg fikk gode karakterer at jeg følte at jeg mestret fagene og kjente på den gode forståelsen av hvorfor det var nyttig å lære seg. Foreleserne var inspirerende og dro inn sine erfaringer fra arbeidslivet. Det passet meg. Det åpnet også opp for morsomme diskusjoner og selvtillit. Det motiverte meg! Plutselig fant jeg også fag som strategi, bærekraft, prosjektledelse, bruk av IT-verktøy, teknologi og utvikling. Dette var områder jeg virkelig brant for. Jeg glemte å spise, drikke og ta pauser da jeg skrev masteroppgaven. Det var utrolig spennende å lese, forstå og lære masse nytt om bærekraft, beslutningstaking, teori vs realitet, den tredelte bunnlinjen, og metoder for å se lønnsomhet i bærekraftige avgjørelser. Jeg elsket det. 


Med gode karakterer og aktiv søking endte jeg opp med to jobbtilbud i Brussel innen jeg var ferdig med masteroppgaven. Vi hadde vurdert å flytte til Oslo, men la det på is ettersom jeg ikke positive svar på søknadene mine. Det er mye snakk og lite action rundt det at kandidater med utenlandske studier og bakgrunn er ettertraktet på det norske arbeidsmarkedet. 


Det å elske det jeg drev med skulle få seg et slag på trynet litt for raskt. Jeg satt med to jobbtilbud. Jeg følte at intervjuet til en konsulentstilling hos et stort konsulenthus gikk skikkelig dårlig. Jeg og han som intervjuet meg misforsto hverandre flere ganger ila intervjuet, jeg følte meg usikker på hva jeg egentlig skulle gjøre og var egentlig lite motivert. Det andre intervjuet var derimot kjempe morsomt, vi lo, delte erfaringer, snakket om jobben, hva de forventet og hva jeg kunne se for meg. Jeg var sikker i min sak, selvfølgelig skulle jeg starte der. Det føltes rett og bra og fint. Alle andre rundt meg fikk sjokk. Jeg kunne jo ikke si nei til en jobb som konsulent i et ettertraktet konsulenthus. Det gjør man jo bare ikke. Hvorfor si fra seg en så god mulighet? 


Jeg har alltid vært spontan og noen ganger tatt uansvarlige avgjørelser. I denne store avgjørelsen stolte jeg rett og slett ikke på meg selv og at jeg var fornuftig nok til å ta rett avgjørelse for meg selv. Alle andres meninger veide tyngre enn magefølelsen min - selv om det kun var meg som hadde vært på intervjuene og avgjørelsen kun ville påvirke min egen fremtid.  Det jeg minner meg selv på nå, er at alle andre ønsker meg alt vel og at jeg skal være trygg. Ingen andre vil ta dristige valg for meg. De må jeg ta selv. Jeg ser jo at de gjerne har tatt dristige valg for seg selv, men de ville nok nødig anbefalt eller motivert meg inn i den samme utrygge situasjonen. 


Jeg valgte konsulent jobben og jeg kjente tidlig på at det var feil for meg. Jeg lærte selvfølgelig utrolig mye som jeg nå drar nytte av, men jeg følte aldri den gode mestringsfølelsen, lidenskapen eller motivasjonen. Jeg gikk på jobb, var på jobb, spiste super hyggelige lunsjer med kollegaer, var på super spennende foredrag og dro hjem. Siden jeg aldri kjente på enorm motivasjon følte jeg heller aldri at jeg gav alt jeg hadde å gi. Jeg gjorde jobben, det var det. Jeg følte meg ikke sett. Jeg følte meg dårlig og mislykket, men var ikke heller motivert til å legge inn mer innsats, for da måtte jeg jo bare tilbringe enda mer tid på en jobb jeg kjedet meg i. Jeg mener derfor at det å ikke følge magefølelsen ender opp med å gå ut over både deg selv og folk rundt deg. Tenk bare hvis noen andre, mer motiverte hadde vært i min posisjon? Jeg tok fra noen drømmejobben. Og tenk bare hva jeg kunne ha fått til i en jobb hvor jeg var motivert!?


Etter to år i arbeidslivet i Brussel begynte expat livet å flyte litt. Vennene mine snakket om behov for endring og da til alle mulige verdens strøk. På det tidspunktet lå egentlig hele verden for mine føtter, og jeg fant ut at hvis jeg ikke gav Oslo og Norge et forsøk da, så ville jeg muligens aldri gjøre det. Det ville være lettere å dra ut igjen, enn å dra hjem på et senere tidspunkt. Jeg følte ikke en sterk tilhørighet til noen plass og det var sånn sett ganske likegyldig hvor jeg dro. Jeg hadde blitt singel et par år før, så kanskje var det nettopp derfor Norge fristet. Det å se om jeg kunne finne tilbake til røttene igjen. 


I Oslo fikk jeg meg en jobb som operasjonell leder for 30 personer. Jeg fikk jobben grunnet bakgrunnen min innen automatisering, digitalisering, delegering, utvikling, systematisering og optimalisering av prosesser. Jeg skulle gjøre om en stilling som burde ha vært to årsverk om til en 8-4 jobb. Jeg synes det hørtes helt topp ut med så mye ansvar så tidlig i karrieren. Spennende og lærerikt ble det. Jeg lærte så utrolig mye om meg selv, om ledelse, om valg, om prioriteringer, og om verdier. 


Jeg hadde stillingen i 10 måneder og rakk gjennom 4 ledere. Det ble en turbulent reise - stort sett på egenhånd. Jeg var effektiv i vendingene og digitaliserte og systematiserte de fleste prosessene ila de første par månedene. Jeg delegerte mange oppgaver tilbake til driften og gav mer ansvar til skiftlederen. Jeg merket at de satte pris på å få mer tillitt og ansvar. Samtidig møtte jeg på motstand. Ettersom jeg gjorde ting annerledes følte noen seg usikre på om de nye rutinene var sikre og gode nok. Jeg var overarbeidet og tok meg nok ikke god nok tid til å kommunisere hva og hvorfor. På et tidspunkt skrøt en kollega over arbeidet til en annen kollega - for arbeid jeg hadde utført. Jeg opplevde skeptiske følelser relatert til endringene, hvor noen til og med mente at det nok var best at jeg ikke gjennomførte noen endringer og returnerte alt tilbake til slik det var før jeg startet. Lederen min hadde sluttet og ingen av de tre nye lederne visste hva jeg drev på med, eller hadde tid til å diskutere strategier og løsninger. Det var ensomt og beinhardt.


Etter 3 måneder fikk jeg beskjed om å gjøre klart til å outsource deler av driften vår. Da hadde jeg endelig kommet meg oppå og fått på plass en ca-ish 8-4 rutine - etter måneder med kanselleringer av private avtaler. Det å kansellere private avtaler og aldri kunne stille opp for venner gikk inn på meg og var ikke noe jeg var vant med. Jeg kunne nok trengt veiledning for hvordan å håndtere situasjonen,  for å slippe å føle på så mye dårlig samvittighet. Jeg hadde jo akkurat flyttet til byen, fått meg ny jobb og ny kjæreste. Her manglet jeg heiagjengen for å si det sånn. De var jo egentlig der, jeg bare var for stolt til å lene meg på dem. Jeg sa til og med til kjæresten min at jeg ikke "trengte en kjæreste, jeg ville ha en kjæreste" - som i hvor tøff og sterk jeg var. Total mangel på selvinnsikt det der. Aitch!


Det ble ikke mindre jobbing de neste 7 månedene for å si det sånn. Jeg turte til slutt ikke å lage noen avtaler, for de ble aldri holdt. Da gjorde det ekstra vondt å bli pekt ut, få skylda, bli hengt ut i møter, og få beskjed om at jeg ikke var tilgjengelig og proaktiv nok når noe gikk galt på jobb. Noen ganger var det min skyld, noen ganger andres skyld og ofte hadde vi delt skylt. Etterhvert følte jeg at alt ansvaret var mitt, uansett. Det ble til en stor sannhet. Jeg følte også at jeg ikke kunne ha et liv ved siden av jobb. Selv om det ikke akkurat var snakk om liv eller død. Etterhvert føltes det egentlig ut som det. 


Det å peke på folk på den måten etterlater seg vonde spor. Jeg slet i mange år med følelsen av at uansett hvor mye jeg gjorde, så ville det ikke være bra nok. Og at jeg var ansvarlig for å spørre og gi beskjed og samle inn all informasjon, for hvis ikke, så hadde jeg jo ikke gjort jobben min. Det blir kontroll freaker ut av sånn oppførsel. Samtidig som man sliter seg ut, for det blir jo aldri bra nok. Kjæresten min synes nok at jeg ikke har fått det helt ut av kroppen enda - 3 år etter.


Jeg ønsker et samfunn hvor vi snakker sak og ikke person, hvor vi ser på løsninger heller enn å peke fingre og skylde på noen, hvor vi stiller oss foran folk som blir hengt ut i møter, og hvor vi gir beskjed når noen oppfører seg ugreit. Jeg vil gjerne høre fra deg dersom du synes det er kult å bli hengt ut i møter selv. Da kan vi selvfølgelig snakke om andre løsninger som fungerer for alle. Selv synes jeg det er skikkelig kjipt. Det nådde et nivå hvor jeg faktisk trodde på det som ble sagt. Selv om jeg visste at det ikke var min skyld og at jeg hadde gjort jobben min, med den informasjonen jeg hadde tilgjengelig. 


Det ble mye som ble utfordrende i den jobben og jeg fikk testet verdiene mine grundig. Jeg tenkte lenge på å bytte jobb, men siden jeg jobbet døgnet rundt og ikke hadde noe mer å gi (egentlig, så hadde jeg vel mye mindre å gi - for det var rent få som klappet meg på skuldra og gav meg energi og selvtillitt). For meg var det nok bare bra at store deler av personalet ble sagt opp i en sentraliseringsprosess. Da slapp jeg maska og klarte ikke å holde igjen. Jeg hadde ønsket at vi ble møtt på en litt mer respektfull måte i oppsigelsesprosessen. Det er noe jeg har tatt med meg videre. Det å være et medmenneske når man håndterer mennesker i sårbare situasjoner. Det er ikke tidspunktet å være kynisk og kald.


Heldigvis var vi mange som mistet jobben samtidig og som kjente på den samme skuffelsen. Det føltes godt å endelig kunne dele vanskelige følelser med flere. Jeg hadde hatt det vanskelig alene over lang tid og klarte da ikke å holde tårene igjen. Det var en av de fine tingene selskapet gjorde for oss som ble sagt opp. Vi fikk dekket en dag hos et HR hus. Der snakket vi om verdier og hva vi ønsket i livet, og mest av alt, så fikk vi en dag sammen hvor vi kunne snakke om alt det vanskelige og om våre lignende erfaringer. Jeg var visst ikke alene om å ha hatt det vanskelig. Hadde jeg bare visst at jeg ikke var alene. I etterkant har jeg funnet ut at man sjeldent er alene om sine vanskelige erfaringer. Der og da følte jeg meg mislykket og tenkte at det måtte være noe galt med meg.


Det å ha det vanskelig på jobb stopper ikke på jobb. Jeg fikk det også vanskelig i forholdet mitt. På dette tidspunktet var han ganske lei av at jeg hadde det vanskelig. Vi taklet ikke utfordringer så veldig bra sammen kan man vel si. Vi gjorde det slutt sammen måneden som jeg ble sagt opp. Nevnte jeg at jeg ikke hadde hatt tid til venner siden jeg flyttet til byen, og at jeg hadde flyttet til norge året før? Plutselig sto jeg arbeidsledig, singel, hjemløs, uten krav på full støtte fra NAV, med tidenes hjertesorg og null tro på meg selv. Jeg følte egentlig at jeg hadde klart å bryte meg selv ned ganske bra over den 10 måneders perioden. Livet var på topp kan man si. Haha! 


Det er rart med det. Når man er så langt nede klarer ikke hjernen å se hvordan det noen gang kan bli bedre igjen. Jeg som normalt sett er løsningsorientert, klarte ikke å tenke ut en eneste løsning. Sett i etterkant kunne jeg jo ha bodd hos søsteren min, lånt penger av familien eller dratt hjem til mamma og pappa en stund. Jeg følte meg i stedet mutters alene og hjelpeløs. Det var en periode hvor jeg gråt mye. Jeg kunne stå i butikken og plutselig begynne å ukontrollert hulkegråte. Det skjedde så mange ganger at jeg ikke lenger ble flau, jeg bare lot det komme og forsto at det bare måtte ut. 


Heldigvis leger tiden alle sår! 


Det jeg har lært er at ingen andre vil ta vare på meg. Det må jeg rett og slett gjøre selv. En arbeidsplass takker deg aldri når du treffer bunn. Du er erstattelig, blir erstattet og er glemt på 3 måneder.


Nå tar jeg først vare på meg selv. Først da kan jeg gjøre jobben min og hjelpe andre. Energi må fylles på, hvis ikke blir det tomt og til slutt går man må reservebatterier. Derfra tar det lang tid å lade opp batteriene igjen.


Jeg fikk meg heldigvis raskt en ny og spennende jobb og gradvis ble livet bedre igjen. De neste årene var spennende, jeg lærte mye nytt og ble kjent med mange fine mennesker. Samtidig fant jeg ut at jeg aldri igjen kunne stå så alene i verden, og har siden verdsatt venner og familie høyt. De prioriteres. Jeg prioriterer meg selv og det å ha det bra og skape gode omgivelser. Jeg har funnet ut at det er mitt ansvar å sørge for at jeg har det bra. Sånt vokser ikke på trær og det krever til tider høy innsats fra min side. Det inkluderer latter, dans, lek, trening, meditasjon, yoga, natur, musikk, opplevelser, tur, dagbok, refleksjoner, samtaler, gode klemmer, sunn mat, tid til ro, ikke minst seiling og andre ting som bidrar til god fysisk og mental helse.


Det å leve er blitt viktig. Det var det egentlig alltid. Jeg var kjempe flink til å legge igjen jobben på jobb - dit vil jeg tilbake. Det å være fullt og helt tilstede der jeg er, med dem jeg er med og med det jeg driver med. Det er en av de fineste tingene jeg har lært fra Yoga, meditasjon og buddhismen. Ikke det at jeg er spesielt religiøs. Jeg tror mest på moder jord - i form av at hvis vi tar vare på alt levende på jorda, så vil det alltid være i alles beste interesse - både i dag og i fremtiden <3 Kardemommeloven er også fin! Janteloven derimot, den kan vi gjerne kvitte oss med. 


If not me, who? If not now, when?


Selv om jeg fant meg en kjempespennende jobb, så hadde jeg endret meg. Emma Watson sin FN tale (over) tok godt tak i meg, det samme gjorde kongens nyttårstale (under). Det var blitt viktig for meg å påvirke på en positiv måte. Å gjøre en forskjell og stå opp for mennesker. 


Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene.

Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.


Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.


Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.


Noen har god selvtillit, mens andre sliter med å tro på at de er gode nok som de er.


Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.


Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.

At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet.

At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.


Siden jeg jobbet i et privat selskap med begrensede budsjett muligheter var det egentlig lite jeg kunne påvirke. Vi snakket om, og utviklet mange spennende prosjekter, men variasjoner i selskapets lønnsomhet og kostnadskutt førte ofte til at vi ble stoppet. Jeg ville så gjerne, men innså at jeg måtte lengre opp i organisasjonen og ut av landet for å kunne utgjøre en reell forskjell. Det var ikke et alternativ. Jeg lærte utrolig mye om hierarki, ledelse, kommunikasjon, tålmodighet, IT, system, personligheter og politikk i løpet av denne tiden. Det hadde jeg godt av. 


Etterhvert som jeg fant tilbake til meg selv, og ble kjempe godt kjent med hvem jeg virkelig er (man blir gjerne det når man frustrert prøver å jobbe seg ut av noe som er vanskelig og vondt i livet), fant jeg ut at jeg faktisk kun ønsker å jobbe med utvikling som har positiv påvirkning på et eller annet jeg mener er betydningsfullt. Enten det er for mennesker, dyr, planeten eller hva enn annet vi skulle ha behov for.


I løpet av denne siden fant jeg meg en ny heit kar som fikk stor plass i livet mitt. Det har vel ikke skjedd at jeg har valgt meg super enkle menn og dette skulle ikke vise seg å være unntaket heller. Vi startet det hele med avstandsforhold i 8 mnd, før han stakk 6 mnd på et utenlandsprosjekt han hadde planlagt før vi møtte hverandre. Han tok også med seg diverse annen bagasje vi har måttet stå i sammen og som tidvis ikke bare har vært enkelt. Haha, way to go å sette forholdet på prøve fra første stund! Det skal det ikke stå på. Det gode er at utfordringer også styrker forholdet, så lenge man kommer ut hel på andre siden. Jeg lærer gang på gang at tålmodighet, grenser, og det å klare å legge ting bort mellom slagene, er viktige ferdigheter.


Straks han hadde stukket utenlands, innså jeg at faktorene som hadde opptatt tiden min hadde fått meg til å utsette det å bytte jobb. Av erfaring har jeg lært at det er viktig å sørge for at det ikke er kaos på alle arenaer i livet samtidig. Jeg tok en prat med lederen min om at jeg mest sannsynlig kom til å slutte. Vi hadde en tett og god dialog gjennom hele ansettelsesforholdet og hun var veldig klar over at jeg følte meg låst i stillingen. Det hele gikk veldig fint og hun gav meg til og med råd om bedrifter og stillinger jeg kunne søke meg til. Planen var å finne noe nytt først, men når katta først var ute av sekken, så føltes det vanskelig å skulle bli lengre enn de 3-månedene med oppsigelsestid. Jeg gav oppsigelsen min innen måneden var omme. 


Det å si opp en jobb uten å ha noe å gå til føltes litt stygt og utrygt. Jeg endte opp med å dra en hvit løgn om "at jeg skulle ut og reise og derfor ikke hadde noe hastverk med å finne noe nytt" til en leverandør jeg hadde mye med å gjøre. Svaret hans "sørg for at det skjer og at det ikke bare blir til prat" satte seg. Jeg hadde jo helt seriøst vurdert tanken, men når man er 33 år, så er det lett å føle seg litt uansvarlig som stikker av på den måten. Jeg kjenner ikke så mange andre som har gjort det. Etter kommentaren hans gikk det 3 dager å spikre planen om å stikke en tur til Asia. Det skal sies at to av mine nærmeste venner fra konsulent tiden hadde gjort noe lignende året før. Hun ene kaller jeg bare min personlige Yogi. Mamma synes det var små ugreit å høre om planene mine fra slektninger som hadde lest om at jeg søkte reisetips på facebook.... Noen ganger går det som sagt litt fort når jeg blir gira, da glemmer jeg å gjøre ting i rett rekkefølge.


Jeg stakk rett og slett av til Thailand, Laos og Filippinene. Jeg trengte en restart og burde nok tatt den 2,5 år tidligere. Det var egentlig tanken, men ytre omstendigheter hindret meg på det tidspunktet. Denne gangen ble jeg støttet fullt og helt av partneren min. Han synes det var kjempekult. Han er fin sånn! Han liker når jeg er litt gal. Heheh. Turen var absolutt helt nydelig! Jeg fikk slappet av, skrevet dagbok, drevet med Yoga, meditert og vært stille en uke på munketempel, lest, besøkt fjerne landsbyer i fjellene og ved kysten, gått turer, kjørt scooter, badet, møtt på andre backpackere, blitt kjent med meg selv, vært på båtturer, snorklet, syklet, spist god mat, ziplinet gjennom jungelen, overnattet i trehytter 50 m over bakken, sittet på med tvilsomme tuktuker, båter, biler og busser, tatt uendelig mange massasjer, lært om nye kulturer, og møtt fantastisk lykkelige mennesker. Mange synes kanskje det er litt klisjeaktig å dra på sånne turer. Det er det kanskje og det driter jeg faktisk i. Det var helt fantastisk og det endret livet mitt! Jeg fant ut hvem jeg ønsker å være som menneske og hvordan jeg ønsker å leve. Woop Woop !!!


 - Man møter ingen lykkeligere barn enn dem man møter langt ute i ingenmannsland. Barn som ikke har leker eller elektrisitet og gjerne heller ikke sko eller nok klær. Smilene er de største og mest genuine jeg har sett. De har en helt unik evne til å vise takknemlighet for små ting. -


Jeg var heldig og fant meg jobb før jeg stakk til asia. En startup og stilling som virkelig var i tråd med det jeg ønsket. Noen som ønsket å skape positiv endring i samfunnet. Dessverre ble tiden der kortet grådig ned pga COVID-19 og økonomiske utfordringer. De lærte meg allikevel mye og jeg er takknemlig for tiden jeg fikk med dem. Start-up måten å jobbe på er så inderlig annerledes enn alt annet jeg har gjort. Det tar jeg med meg og jeg håper å få muligheten til å jobbe på en så dynamisk måte også i fremtiden.


Jeg fikk meg raskt en ny stilling som jeg kjente strittet mot ønskene jeg hadde for fremtiden og verdiene jeg så sterkt ønsket å ha fokus på. Det å starte på hjemmekontor i en jobb jeg ikke passet til hjalp verken på motivasjonen, konsentrasjonen eller ferdighetene. Hadde vi vært på kontoret og jeg hadde følt på samholdet (jeg vet bedriften har stort fokus på) kunne det kanskje ha vært bedre. Jeg følte meg ganske dum som hadde takket ja til noe jeg burde ha forstått at ikke kom til å bli en bra match. Jeg ville nok så gjerne at det skulle være det, og omformulerte det de sa til å bety det jeg ville at det skulle bety. Ikke vet jeg!? Fornuften om at ferdighetene jeg ville få ville se bra ut på CV-en kicket også inn. Samt en liten panikk over å stå arbeidsledig under COVID-19 utbruddet.


Heldigvis har jeg Yogi venninnen min. Hun sa så fint at nå vet jeg, nå har jeg virkelig lært. Mennesker vil alltid ha tilbakefall og ta valg som ikke passer oss. Når vi har gjort det nok ganger og har kjent sterkt nok på det som er feil for oss, så vet vi egentlig hvilke veier vi skal takke ja og nei til. Hvis vi på det tidspunktet følger magefølelsen, så kan vi slutte å gå i de samme fellene. Da får vi det gradvis slik vi ønsker det. Jeg har den fine heiagjengen min i form av familie, kjæreste og venner som har støttet meg gjennom mine litt småsprø livsvalg. Denne gangen har jeg inkludert dem hele veien og det har bare føltes så utrolig fint. Nå er jeg ikke alene og det er ikke å se bortfra at det er grunnen til at jeg aldri har hatt det bedre gjennom store endringer i livet. Korona tiden har egentlig bare vært kjempe fin - tross mye turbulens.


I dag er jeg podcaster og mentor ved siden av jobbsøkingen . Jeg elsker det å få lov til å hjelpe mennesker å få det bedre! Det gir meg en enorm glede og verdi i hverdagen. Gjennom podcasten håper jeg å spre inspirerende historier fra flere mennesker som virkelig er seg selv. Folk som har fulgt magefølelsen og funnet en vei i livet som funker for dem. Les og hør mer om deres historier her.




Så, det var historien min, "kort" fortalt - selv om den ble lang :-) Jeg er jo tross alt 33-år gammel .. 


Jeg håper historien min kan hjelpe deg med å finne ro med historien din! 


Jeg deler min historie for å motivere deg til å revurdere hvordan du forteller din egen historie- både til deg selv og til andre. Skammer du deg over noe? Er det på tide at du innrømmer for deg selv at du har kjent på skam og at det fremdeles i dag hindrer deg i å virkelig være deg selv? 


Les gjerne om min skam, verdier, heiagjeng og om hvorfor vi burde følge magefølelsen her



Ha en strålende fin dag og skriv meg gjerne en mail med din historie. 



Stor klem fra meg! 

Copyright © Med enerett